Det er første skoleår og det vi kaller barnets år. Den frie leken og barnas egen utforskertrang står sentralt. Barnet kommer til skolen med iver og lærelyst, full av tillit og fylt med forventninger. Skolens utfordring er å bevare barnets glede over å lære. Vårt mål for dette første skoleåret er å gjøre eleven trygg i den nye hverdagen, trygg på seg selv og ivrig til å prøve. Skole handler om å ta sats, å prøve seg, både i det lille og det store. Steinerskolen tilrettelegger for læring på barnets premisser for å skape det beste grunnlaget for utvikling, vekst og trivsel. Trygge, glade barn trives og lærer!

Steinerskolens unike førsteklassetilbud er en svært viktig del av pedagogikken og steinerskolens egenart. I 1997 ble 6-årsreformen innført, med skolestart for 6-åringene. Det var en forutsetning at leken skulle stå i sentrum, men Kunnskapsløftet i 2006 innførte nye læreplaner der barnehagepedagogikk ble skjøvet til side og erstattet med skole. Steinerskolene fikk i 1997 medhold i at våre 1. klassinger fikk være i steinerbarnehagene, i aldersblandete grupper slik vår læreplan gir anledning til. Denne ordningen er det i dag kun få steinerskoler som benytter seg av og de fleste 1. klassingene våre er nå lokalisert ved skolene. Det viktigste når det gjelder 6-åringene er likevel ikke hvor de tilbringer dagen, men hvordan!

Steinerskolen legger vekt på at barns modning ikke forseres, og at utfordringene på alle felt står i forhold til hvor langt barnet er kommet i sin utvikling.
Læreren legger frem pensum muntlig og med øyenkontakt med elevene. Det vi kaller levende formidling stimulerer elevenes evne til medopplevelse, og identifikasjonen med innholdet stimulerer hukommelsen. Formidling ved fortelling bidrar også til at variasjoner i elevgruppen mht. modenhet blir mindre avgjørende for deltagelse og engasjement.

Arbeidet med den muntlige formen er inspirert av tradisjoner innenfor fortellerkunst, og målet er å skape begeistring og engasjement i klasserommet. Gjennom den muntlige presentasjonen møter elevene store fortellinger som eventyrene, bibelhistorien, gresk mytologi og de store oppdagerne. Skikkelser som Askeladden, Moses, Zevs og Magellan får liv i elevenes indre bilder og kommer til uttrykk gjennom tekst og bilder i elevenes arbeider.
Også fag som matematikk eller fysikk bæres frem av fortellinger: Galileos kikkert, barndomsskildringer av James Watts eller for eksempel Niels Henrik Abels biografi kan gi inspirerende rammer for nytt undervisningsstoff oppover i klassetrinnene.

Ved å la sansene få fortrinn reduseres ikke fenomener til tørre fakta, men bevarer sin frodighet som del av barnas omgivelser.
I alle fag på steinerskolen skjer en utvikling fra det konkrete; det som kan sanses, oppleves og erfares, til begreper, abstraksjoner og teori. Men i takt med at barn blir ungdom utvikles evne og lyst til abstrakt tenkning, og i tråd med elevenes utvikling øker omfanget av teori i undervisningen.

Tillit til egne sanseinntrykk og erfaringer gir barn trygghet til å bearbeide fagenes innhold på en selvstendig måte. Slik skapes i mindre grad respekt for innarbeidede ”sannheter” og tolkninger, derimot et større rom for å tenke nye tanker. Her ligger en av de viktigste forutsetningene for nysgjerrighet og lærelyst. I steinerpedagogikken trekkes det en sammenheng mellom det unge barnets tillit til egen sansning og ungdommens tillit til egen tenkning.

Kunnskap er et sentralt mål i en steinerskole, men kunnskap er til for å kunne bearbeide forhold rundt oss, og må ikke forveksles med fakta. For verden endrer seg, det som var viktig i går er kanskje glemt i morgen. Det eleven har bruk for, er interesse for verden, god vurderingsevne og selvstendig tenkning. Steinerskolens metode for å stimulere nysgjerrighet og interesse har livsløpet som horisont.

Det vil si at elevenes ervervede kunnskap må leve lenger enn til tentamen og endt skolegang. Kunnskap må bli til kompetanse og ferdigheter. Vi har alltid fremhevet at vår arbeidsform går i dybden. Fundamentet for dybdelæring er kunnskap om menneskets utvikling, og en fagplan som gir et solid og bredt fagkunnskap. Våre dannelsesmål, det frie, tenkende, følende og handlende mennesket, er sentrale i våre metodiske valg.

Steinerpedagogikk er ikke noen kvikkfiks-læring, den fordrer tid og ro. Det løftes hver stein på kunnskapens vei. Bærebjelker i dette prosjektet er periodisert undervisning, hovedfag, læreren som fagformidler, drøfting i felleskapet, refleksjon og personlig bearbeidelse av fagstoffet og til slutt søvnen. Å sove på det man lærer, gir bedre læringseffekt. En tidsriktig tilegnelse av fagstoffet må også ha en emosjonell karakter, ingenting virker på oss hvis vi ikke bli berørt. Slike læringsprosesser forutsetter nærvær. Vår pedagogikk er derfor basert på oppmerksomhet og nærvær. Vår metodikk sørger for at elevene dveler i fagstoffet, man trenger tid for å forbinde seg med det. Fokus over tid gir en god og naturlig læring, mulighet for mestring og en kunnskap som tas med videre i livet. Det er avgjørende at elevene bearbeider fagstoffet grundig og har gjort det til sitt eget.

Dette bildet blir ikke fullkomment uten å nevne de håndskrevne silkebøkene. De siste forskningsresultater viser håndskriftens betydning, Koblingen mellom hånden og hjernen bidrar til bedre læring og hukommelse. Slike fakta står i sterk kontrast til dagens digitale trender.

Dybdelæring er nå blitt det nye credo i fornyelsen av de offentlige fagplaner. Debatten viser en tydelig oppvåkning i samfunnet rundt oss og at pedagogikken mer enn noen gang før er en verdikamp. Skolenes dannelsesoppdrag må være førende i våre fagplaner og metodiske valg. Mer enn noen gang må kunnskap, kompetanse og ferdigheter sees i et annet lys enn eksamen, prøveresultater og standardavvik. Skolen skal være mer enn fagformidling, elevene må få næring på sin menneskevei.  Isolert fagkunnskap opprettholder et fragmentert og overfladisk menneske- og verdensbilde. Dybdelæringens mål må være å forankre mennesket i verden og i seg selv. En kunnskapsformidling som går i dybden forener fag og menneske.

Skrevet av Bernard Daub, Oslo by steinerskole

Ordet eurytmi er satt sammen av de to greske ord; «eu» som betyr skjønn eller harmonisk og «rytmos» som betyr bevegelse. Eurytmi er en bevegelseskunst skapt av kretsen rundt Rudolf Steiner i Sveits og Tyskland i årene 1908–1925.

Faget praktiseres i alle steinerskoler over hele verden. Musikkens og språkets grunnelementer danner utgangspunktet for eurytmisk dans, hvor oppmerksomheten rettes mot kvalitative nyanser i forhold til klanger, språklyder, puls og rytmer. I praksis forsøker man å fremstille dikt så vel som musikk inn i uttrykksfulle, eurytmisk-dansende bevegelser, gjennom å ta frem og synligjøre dynamikken i samspillet mellom rytme, melodi, bilder, farger, klanger og harmonier.

Eurytmien prøver å understøtte de andre fagene på skolen og tar ofte opp de temaene som det blir arbeidet med i hovedfagsperiodene.

I de første skoleårene inngår eurytmifaget i en sosialiseringsprosess. Fortellinger blir til bevegelse, bevegelse blir til lek, leken blir til små eurytmiforestillinger. Hvordan beveger dyrene seg? Snøfnugg, trær, vann, luft?

På mellomtrinnet øver elevene seg i å gi musikk og språk et differensiert uttrykk gjennom bevegelse. Hvordan går vi på verseføtter? Hvordan beveger vi oss til et verb i forhold til et substantiv?  Hvordan beveger vi de forskjellige noteverdiene: heltoner, halvtoner, fjerdedeler, åttendedeler etc. Dette er spørsmål eurytmien besvarer gjennom bevegelse.

I ungdomsskolen blir elevene i sterkere grad utfordret individuelt, men fremdeles innenfor rammen av gruppen. Hvordan beveger vi oss til episk diktning, i forhold til lyrisk og dramatisk? Hvordan beveger vi oss til en sørgemarsj i forhold til en vals? Hvordan beveger vi fargene, har rød samme bevegelse som blå?

Gjennom jevnlige elevopptredener på skolens scene trenes eleven i å fremføre noe for andre, og selv å overvære andres prestasjoner. Slik blir øvelse, feiling og mestring en selvfølgelig del av klassefellesskapet rundt eleven. Det stimulerer læring og utvikler respekt og forståelse for egne og andres læreprosesser.

Å våge å lese høyt i klassen før skriftspråket fullt ut beherskes, å svare uten å kjenne fasiten, eller å stå frem i en stor forsamling, er risikosituasjoner preget av fallhøyde og sårbarhet. Samtidig driver slike situasjoner læringen fremover. I steinerskolen legges det stor vekt på å etablere trygghet i klassefellesskapet, som ikke minst handler om aksept for ulikhet i modenhet og kunnskapsnivå.

Det gir trygghet for elevene å se sin egen utvikling og progresjon i perspektiv. Ved månedsfester og andre arrangement viser elever på ulike trinn hverandre hva de arbeider med. Slik ser de store sin skolegang i retrospektiv, og de små strekker seg mot de eldre elevene. Selv om barn og ungdom ikke har et langt liv bak seg, har de stor nytte av en horisont som både inkluderer fortiden og peker fremover.

Mengden av informasjon barn mottar, er omfattende, så omfattende at enhver pedagogikk må begynne ved erkjennelsen av at rammene for informasjon og kunnskap er grunnleggende. Slik sett blir det eksempelvis viktig å formidle sammenhenger mellom livsformer (økologi), men uten at betydningen av den enkelte del (eksempelvis en plante) reduseres.

Blikket for sammenheng og skjønnhet øves ved hjelp av fordypning som arbeidsform. For å styrke og stimulere barnas konsentrasjon praktiserer steinerskolen en forutsigbar og strukturert skolehverdag som alltid begynner til samme tidspunkt. Dagen starter med hovedtimen, en sammenhengende undervisningsøkt på ca 90 minutter. Dette gir barna anledning til å utnytte den betydelige kapasitet for konsentrasjon de har tidlig på dagen. I periodeundervisningen, som skjer innenfor rammen av hovedtimen, får elevene tid til å fordype seg og til å gjennomtrenge lærestoffet.

Både natur- og kulturfagene gis som periodeundervisning i bolker på tre til fem uker. Etter hovedfag og et lengre friminutt følger de ukentlige øvelsesfagene, herunder språkfag, bevegelsesfag og kunst- og håndverksfag. Enkelte fag, som matematikk og morsmål, gis både som fordypende hovedfag og ukentlige øvelsesfag.

Når en periode er avsluttet, ferdigstilles elevenes periodehefter, undervisningsstoffet oppsummeres, og fra en passende alder gis det en kunnskapsprøve i undervisningsstoffet.

Temaene for periodene er tilbakevendende fra år til annet; slik føres fag og temaer videre gjennom skoleløpet. Det legges til rette for at elevene selv etter hvert kan få øye på de store linjene innad og mellom fagene.

Kunstnerisk og håndverksmessig bearbeidelse av lærestoffet involverer mange sider ved eleven og gjør at lærestoffet tilegnes på en personlig måte, tilpasset den enkelte elev.

Målet med det pedagogiske arbeidet er læring og prosesser, ikke resultater. Men barnet trenger stimulans i form av et vakkert og meningsfullt resultat. Derfor er kvalitet og redskaper gjennomtenkt og strukturert. Papiret elevene skriver og tegner på, skal være av god kvalitet. De får bøker med silkepapir mellom arkene slik at fargene ikke smitter over. Fargestiftene er av naturmaterialer, og blyantene yter motstand for at både motoriske og estetiske kvaliteter skal ivaretas. Målet er ikke håndskriften i seg selv, men at barnet erobrer redskapene. Motstanden elevene møter i treverket, leiren, metallet eller i ulike tegneredskaper, styrker barnets vilje til å bestemme retning for en skapelsesprosess.

Elevene får en helhetlig og allsidig undervisning der teoretiske, kunstneriske og håndverksmessige øvelser likestilles. Disse tre feltene vektlegges i alle fag på alle klassetrinn, blant annet ut fra et siktemål om at elevene senere skal kunne ta frie valg i forhold til utdanning og yrke.

Digitale prosesser er ikke like åpenlyse og selvforklarende som mekaniske og andre, hverdagslige prosesser.
Fra innledningsvis å gjøre seg kjent med standardapplikasjoner og å lære å kjenne digitale verktøy fra brukersiden, legger Steinerskolen derfor også vekt på å formidle innsikt i tekniske grunnlaget ved hjelp av praktiske øvelser.
IKT-faget øver nedbrytingen av komplekse hendelser til sekvensielle algoritmer, og vi lærer å forstå hvordan intelligente prosesser etterlignes eksempelvis med elektroniske koblinger. Dette bidrar til å reflektere rundt spørsmål omkring menneskelige ferdigheter, kunstig intelligens og problematikk som er forbundet med autonome systemer.
Steinerskolens læreplan vektlegger en aldersmessig forankring av faget i praktisk erfaring, i gradvis tilegnelse av grunnleggende ferdigheter som danner fundamentet for selvstendige vurderinger og videre læring.
I småklassene arbeides det derfor målrettet med tekst, formidling, billedbruk, estetikk.
Etter hvert utvides arbeidsmåtene til å omfatte digitale redskaper, for deretter å tilegne oss en analytisk forståelse av den tekniske virkemåten og med å erverve selvstendig vurderingsevne for de sosiale, etiske, menneskelige og fremtidsrelaterte aspektene.
Steinerskolene er ikke imot den digitale utviklingen. Læreplanen legger opp til progresjon og faginnhold som styrker det bevisste og kritiske blikk på teknologi og menneskelige verdier.

I denne likningen vil skjermbruk virke kontraproduktivt, ettersom den utelukker blikkontakt med andre mennesker, reduserer samhandlingsflaten til fingertuppen og som regel fører til stillesitting.

Allsidig utvikling

Barn er naturlig aktive, nysgjerrige, oppsøkende og deltagende. I steinerskolen arbeider vi ut fra ideen om at bevegelse er avgjørende i mange læringsprosesser, og at alle typer sansning er stimulerende for å skape, befeste og videreutvikle kroppens og hjernens ferdigheter. Vi vet hvor viktig andre mennesker er for menneskelig utvikling, for psykisk helse, for opplevelsen av mening og glede, og derfor organiserer vi undervisningen rundt menneskemøter og samhandling. Slik blir faglige aktiviteter i skolen midler til at vi kan komme hverandre nærmere, at vi kan se andre, speile oss selv i andre og utvikle både selvtillit, selvfølelse og empati. Vi skal dannes til mer enn kunnskap.

Håndfast læring

Det beste utgangspunktet for læring oppstår i samhandling med andre mennesker og med en håndgripelig virkelighet. I steinerskolen skal barn håndtere verdens fenomener direkte: Tegning, maling, spikking, snekring, strikking, håndsøm, skjæring, vasking og baking – allmenn kroppskontroll og finmotorikk kommer ikke av seg selv, mestringsfølelse, selvstendighet og trygghet bygges dag etter dag. Vår lærebokfrie undervisning innebærer at læreren formidler fagstoff gjennom egen bearbeidelse, og elevene får gjøre egenhendige erfaringer og bearbeide emnene både praktisk, kunstnerisk og teoretisk. Vi involverer hender, hjerte og hode gjennom meningsskapende og fantasirike erfaringer. Vi tror vi dermed skaper opplevelse av mestring og mening, glede og eierskap, allsidige ferdigheter og helhetlig kunnskap. Barn skal kjenne trygghet overfor nye utfordringer og kunne møte dem med en positiv og problemløsende innstilling.

IKT er lett når du er klar for det

IKT introduseres i steinerskolene først mot slutten av mellomtrinnet, og da som digitale hjelpemidler til tekst- og bildebehandling, innhenting av informasjon og bearbeidelse og fremstilling av fagstoff. Slik er det også med kalkulatoren, den tas ikke i bruk før elevene behersker matematikken med egen tankekraft. Gjennom ungdomstrinnet fordypes digitale ferdigheter videre og inkluderer forståelsen av maskiner og programmers virkemåte. Og fordi våre elever har utviklet sin konsentrasjonsevne, kan samhandle med andre, kan lese og skrive lange tekster, står på egne ben og kan håndtere verdens fenomener med hode, hjerte og hånd, kan de lett tilegne seg ferdigheter innen IKT slik at de kan bruke disse nyttige redskapene til det de egner seg til. De løser nemlig ikke alle problemer, og kunsten er å vite nok om verden og andre metoder til at du kan velge riktig redskap.

Barns hverdag krever ikke IKT-ferdigheter, men barns utviklingsbehov krever varierte møter med andre og verden. Vi vil gjøre tingene i riktig rekkefølge og skape et godt grunnlag for å kunne mestre verden – også IKT – derfor venter vi med skjerm.